Er islam todelt?

Islam er ein av dei største religionane i verda. Religionen baserar sin tro på profeten Mohammed si lære, som han forkynte fra år 610 e.v.t. Muhammed er regna som den mest sentrale personen i islam. I løpet av livet sitt og gjerningane han gjorde ein forpliktande modell for muslimane. Sia den gong har det utvikla seg fleire greiner av religionen, blant dei er Sunni og Sjia dei største. Dei vart danna som ei konsekvens av splittelsa som oppstod etter Muhammed sin død. Svigerfaren til Muhammed, Abu Bakr tok tittelen Kalif, som betyr stedsfortredar. Den sedvanen som vart brukt når ein blir leiar for muslimane blir kalt for sunna. Den gjekk ut på at leiaren måtte komme frå den viktigaste gruppa i Islam, som på den tida var Quarysh- klanen som Abu Bakr kom ifrå. Mohammed sin fetter og svigerson Ali og hans tilhengarar var imot sedvanen som skaffa Abu Bakr status som kalif og ville istaden for at Alis nære slekskap til Muhammed skulle gjere han til leiar. Dette skapte eit skilje mellom sunni og sjia. Vidare i historia blei forholdet mellom desse to gruppane muslimar berre større sia dei ikkje blei einige i kven som skulle bli leiar. Den dag i dag er det fortsatt skilnad på sjia og sunnimuslimar, men kva er eigentleg skilnaden og kor stor er den?

Verda har gått vidare sia Mohammed var i Mekka og spredte sine åpenbaringar på 600- tallet. Sjølv om det er over 1300 år sia Ali og Abu Bakr starta splittinga mellom Sjia og Sunni- retninga, er det fortsatt i dag forskjell på desse to retningane. Sjiamuslimane meiner at Ali og etterkommerane hans er dei rettmessige herskerane i Islam, og dei hevdar Mohammed utnemde Ali som sin etterføljar. Detta er sunnimuslimane ueinige i. Sunniislam er i dag bygd opp av fire ulike Madhaber. ”Ein Madhab er i Islam ein Lovskole i studie av fiqh” (http://no.wikipedia.org/wiki/Madhab 23. aug 2008 kl. 17:51.) Fiqh er ein vitenskap frå Islam som praktiseras i fleire rettskoler.- Mens sunnimuslimane sjølv kan velje kva for ein Madhab dei vil følje, må sunnimuslimane følje ein og samme Madhab som heiter Jafari.

Språksituasjon i Norge 1814

Språksituasjonen på 1814 var fremdeles veldig likt som det hadde vært under unionen sammen med Danmark. Selv om vi kom i en union med Sverige så var Norge like sterkt bundet til Danmark kulturelt sett som vi hadde vært i årene før, og dansk var fortsatt skriftspråket i Norge. Frykten for at unionen sammen med Sverige ville påvirke skriftspråket gjorde også at dansken stod enda sterke enn før. Dessuten syntes mange nordmenn at dansk var deres morsmål.
Embetsmenn flest talte for det aller meste dansk, bortsett fra noen få norske innslag. Bøndene og fiskerne talte forskjellige norske dialekter som ikke lignet på det danske skriftspråket og hadde dermed større vanskeligheter med å lære seg å skrive på dansk.
Etter unionsoppløsning var mange nordmenn veldig interesserte i å fremme nasjonalfølelsen. De ville ha en nasjonal identitet, og språket var en viktig del av det nasjonale. Problemet var: hva var norsk? Dette spørsmålet var begynnelsen på språkstriden. Johan Sebastian Welhaven ville beholde det danske skriftspråket og den kulturen som var hentet fra Danmark. Henrik Wergeland ønsket derimot å fornorske skriftspråket ved å gjøre det mer i slekt med det norske talemålet. De stod for hver sin side i språk debatten, Welhaven for det konservative høyre og Wergeland for venstre.
Kilder:
http://www.daria.no/skole/?tekst=5432
http://www.skoleside.no/1800spr.htm

Språkdebatt og politikk 1830- 1900

De som ville holde på det danske skriftspråket
En av de som ville fortsette å holde på det danske skriftspråket var Sebastian Welhaven. Han og resten av ”Intelligentspartiet” mente at det var embetsstaten, som hadde et nært forhold til Danmark som var de viktigste kulturbærerne i det nye Norge. Det var flere i Norge som også mente at det var greiest å holde på dansken siden det var det språket alle i Norge brukte og kunne skrive. Dessuten var alle bøker og aviser i Norge på den tida skrevet på dansk.

De som ville skape et norsk skriftspråk ved gradvis tilnærming av dansk til norsk talemål
Noen av de som stod for å skape et norsk skriftspråk gradvis var Henrik Wergeland, Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe, Knud Knudsen, Jonathan Aars og Nordahl Rolfsen. Wergeland mente at det nye Norge skulle bli et sterkt og selvstendig demokrati, og da trengtes det først og fremst et norsk språk. Asbjørnsen og Moe ville utrykke det norske stoffet i folkeeventyrene. Derfor prøvde de å gi eventyrene en norsk språkform. Ved f. eks å putte inn ord for spesielle norske forhold, f. eks Graaben og skigaard. Knud Knudsen ville også fornorske grammatikken og ikke bare selve ordene. Han ville gjøre den mer lik talemålet til folket fra byene. Knudsen gav for eksempel ut ”Haanbog i dansk-norsk Sproglære”, det var en grammatisk framstilling av ”dannet dagligtale”. Denne boka vise at Knudsen så på den norske talte formen som en blanding mellom dansk og norsk.

De som ville skape et norsk skriftspråk på grunnlag av norske dialekter
Ivar Aasen ville skape et norsk skriftspråk gjennom å ”ta” fra norske ulike dialekter på den tida. Han ville finne fellestrekk mellom norske dialekter og samle det til et felles skriftspråk. Aasen mente at det ikke skulle oppstå valgfrie former i det nye språket. F. eks måtte han velge om det skulle brukes bit eller biter, det gikk ikke an å ha begge. Aasen mente også at forskjellen på landsmålet som han kalte det nye norske språket, ikke skulle være mer forskjellig fra det svenske og danske språket enn nødvendig. Aasmund Olavsson Vinje ville også fornorske språket og trykte ”Dølen” på et språk som var inspirert av Aasen. Arne Garborg brukte mye av Asen sitt landsmål i litteraturen sinn og har en viktig rolle i utviklinga av det språket.