Språksituasjon i Norge 1814

Språksituasjonen på 1814 var fremdeles veldig likt som det hadde vært under unionen sammen med Danmark. Selv om vi kom i en union med Sverige så var Norge like sterkt bundet til Danmark kulturelt sett som vi hadde vært i årene før, og dansk var fortsatt skriftspråket i Norge. Frykten for at unionen sammen med Sverige ville påvirke skriftspråket gjorde også at dansken stod enda sterke enn før. Dessuten syntes mange nordmenn at dansk var deres morsmål.
Embetsmenn flest talte for det aller meste dansk, bortsett fra noen få norske innslag. Bøndene og fiskerne talte forskjellige norske dialekter som ikke lignet på det danske skriftspråket og hadde dermed større vanskeligheter med å lære seg å skrive på dansk.
Etter unionsoppløsning var mange nordmenn veldig interesserte i å fremme nasjonalfølelsen. De ville ha en nasjonal identitet, og språket var en viktig del av det nasjonale. Problemet var: hva var norsk? Dette spørsmålet var begynnelsen på språkstriden. Johan Sebastian Welhaven ville beholde det danske skriftspråket og den kulturen som var hentet fra Danmark. Henrik Wergeland ønsket derimot å fornorske skriftspråket ved å gjøre det mer i slekt med det norske talemålet. De stod for hver sin side i språk debatten, Welhaven for det konservative høyre og Wergeland for venstre.
Kilder:
http://www.daria.no/skole/?tekst=5432
http://www.skoleside.no/1800spr.htm